Denne helgen har både Morgenbladet og Klassekampen klimalitteratur på dagsorden. Tidligere i uken ble også pensumlisten for høstens motivkurs i nordisk litteratur offentliggjort på nettsidene ved Universitetet i Oslo.

Kommende semester skal vi fordype oss i tekster som problematiserer menneskets rovdrift på naturen, og drøfte ulike litterære fremstillinger av natur som slår tilbake mot det menneskelige hybris. Stor oppfinnsomhet og et mangfold av sjangrer og litterære strategier tas i bruk når klodens fremtid står på spill.

Primærtekster blir:

• Knut Hamsun: Markens grøde (roman, 1917)
• Gert Nygårdshaug: Mengele Zoo (roman, 1989)
• Inger Christensen: Sommerfugledalen, et requiem (lyrikk, 1991)
• Kerstin Ekman: Händelser vid vatten (roman, 1993)
• Øyvind Rimbereid: Jimmen (lyrikk, 2011)
• Agnar Lirhus & Rune Markhus: Hva var det hun sa? (lyrisk billedbok, 2014)
• Espen Stueland: 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk (sakprosa, 2016)

Undervisningen i kurset «Økokritikk i nordisk litteratur» (NOR2360) starter mandag 29. august. Jeg ser frem til mange gode diskusjoner med studentene.

Det er underlig at kritikere stadig finner det maktpåliggende å harselere over Espen Stuelands økopoetiske engasjement slik det bl.a. kommer til uttrykk i 700-årsflommen. I siste nummer av Vinduet gjør filosof Hein Berdinesen sitt beste for å slukke Stuelands begeistring for Adam Dickinsons gripende søppeldikt (i bokstavelig forstand) «Hail». Berdinesen tåler ikke belæring, og berøres slett ikke av diktet (det er i alle fall det han hevder, selv om irritasjonen i artikkelen kan tyde på noe annet).

Mangelen på kontakt mellom Berdinesen og Dickinsons dikt blir for ham et bevis på at økopoesi generelt mangler gjennomslagskraft, et tegn på at økopoesi er like akademisk innadvendt som dypøkologien i 1960- og 70-årene var det. Berdinesen kan ikke forstå annet enn at Stueland kun når frem til økokritikere på litteraturinstituttene i de store byene med sitt budskap. Det høres ille ut.

Men sannsynligvis tar Berdinesen feil, for Arne Næss og de dypøkologiske filosofene for femti år siden opererte under helt andre forhold enn Stueland og hans antatte målgruppe gjør i dag. Økokritikere ved dagens litteraturinstitutter kan håpe på større gjennomslagskraft, blant annet fordi:

1. Den globale mediedekningen av hyppige naturkatastrofer og en relativt utbredt kunnskap om menneskeskapte klimaendringer har gjort store deler av (særlig den yngre) befolkningen mer følsom overfor de økologiske utfordringer vi står overfor i dag.
2. I den grad det er noe pubertalt ved diktet «Hail», slik Berdinesen hevder, skulle det tale for økopoesiens gjennomslagskraft, ikke imot den. Det er mye som tyder på at Berdinesen undervurderer det affektive og banale språkets performative kraft, dvs. at nettopp det uperfekte språket inspirerer andre til deltakelse og handling.
3. De forhatte økokritikerne ved litteraturinstituttene er involvert i utdannelsen av morgendagens lærere. Det vil si at ringvirkningene av å holde et økokritisk fordypningsseminar i f.eks. engelsk eller nordisk litteratur vil kunne være betydelige. Om man lykkes i å engasjere lektorstudenter, som i sin tur lykkes i å engasjere sine elever (inkludert kommende økonomer, oljeingeniører og moralfilosofer), er det ikke sikkert regnestykket blir så galt.

Det er mulig Berdinesen har rett i at økonomer må overbevises med økonomiske argumenter, men også sosialøkonomer og konsekvensetikere trenger å utvikle et mer jordnært språk. Ingen berøres av abstraksjoner.