Kamilla Johanne Furuseth, født 31. august 1898, var en spesiell dame.

Hun var kjent for å spare på alt, absolutt alt, fra egenprodusert saft og syltetøy fra tiår tilbake i tid til knapper, gummistrikker, sikkerhetsnåler og hyssing fra gamle teposer.

Familiens yngre medlemmer pleide å spøke med dette, at hun ikke ville la noe gå til spille. Dette gammelmodige uttrykket lærte jeg meg lenge før jeg lærte å lese. «Vi må ikke la noe gå til spille», sa Kamilla med myndig stemme til oss oldebarna. Det var åpenbart viktig at vi lærte oss dette.

Alt kan komme til nytte. Når vi spurte hva hun brukte alle de små teposehyssingstumpene til, svarte hun at de pleide hun å knyte sammen til en tråd hun kunne stoppe strømper med. Dermed slapp hun å kjøpe nytt i tide og utide.

Kanskje lo vi litt av henne, men først og fremst nøt hun respekt. Vi kjente jo ikke så mange andre som var født på 1800-tallet og hadde opplevd de harde tredveårene samt to verdenskriger. Men det hadde altså Kamilla. Derfor lot hun ikke noe gå til spille, og derfor hadde hun alltid fulle lagre med egenprodusert syltetøy og hermetikk i kjelleren. Slikt kunne man få bruk for før man visste ordet av det.

Oldemor var i beredskap, alltid forberedt på vanskelige tider, men samtidig rolig og avslappet, som om det var den naturligste ting i verden å ha det knapt. Skjønt knapt var det jo ikke. Hagen var full av grønnsaker, bærbusker, frukttrær og andre nyttevekster. Blomster var hun mindre nøye med. Men brennesle, derimot…

Spesielt fascinerte var vi av hennes smakfulle brenneslesuppe. Hvordan var det mulig å lage så god suppe av en så plagsom plante?

Jeg fikk aldri summet meg til å be om oppskriften mens hun levde (1898-1993), men kanskje var den omtrent slik.

Kamilla Johanne Furuseth: 120 år gammel og igjen dagens kvinne.

«Reorienting thinking for the Anthropocene may be a more profound problem than we like to admit«, heter det i invitasjonen til McKenzie Warks gjesteforelesning i Litteraturhuset 31. august. Det er Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) ved Universitetet i Oslo som er vertskap for forelesningen der den australsk-fødte forskeren med base i New York (New School of Social Research) vil hente fram fra arkivene tidlige 1900-tallstekster om klimaendringer skrevet av økonomen og filosofen Alexander Bogdanov.

Begrunnelsen lyder fornuftig nok: «Since the problems the Anthropocene presents such as climate change and ocean acidification are pressing, there is not time to embark on a long research program. However it may be of some use to take a step back into the archive, to find useful intellectual resources, in order to take two steps forward».

Ja, problemene er presserende, og det kan ofte være god lærdom å hente i fortiden (hvorfor finne opp hjulet på nytt, lissom). Jeg stusser likevel over at det tilsynelatende er uproblematisk å fly en forsker ens ærend over Atlanterhavet for å fortelle oss noe han allerede har skrevet i en bok dersom det er slik at klimaproblemet er så akutt at vi ikke har noen tid å miste. Dette får jeg ikke til å henge i hop.

Hvor miljøvennlig er Miljøhumaniora?

Invitasjonen til forelesningen har professor Ina Blom ved IFIKK som avsender. Hun er også oppført som en av kontaktpersonene for den tverrfaglige satsingen Oslo Miljøhumaniora – «et nytt og voksende fagfelt som bringer humanistisk forskning inn i studiet av miljø og klima». Men også her kan det se ut som om «klimautfordringene» er kun av teoretisk interesse. På listen over gode spørsmål er det særlig ett som glimrer med sitt fravær:

«Hvordan kan vi innrette vår forskningsaktivitet slik at den ikke er til skade for miljøet?»

Oslo Miljøhumaniora bør tenke nytt omkring internasjonalisering for ikke å miste troverdighet i miljøforskningen. Internasjonaliseringsdebatten må gjenopptas i et bærekraftperspektiv.

Tør vi ta denne debatten? Eller er det slik at reorientering «may be a more profound problem than we like to admit»?

---

P.S. 28. august: En annen som ikke ser konflikten mellom liv og lære, er Erik Solheim, lederen for FNs miljøprogram. I dagens Klassekampen leverer Arne Johan Vetlesen en «spot on» analyse av «klimaflygelederens» dobbeltmoral.