Kamilla Johanne Furuseth, født 31. august 1898, var en spesiell dame.

Hun var kjent for å spare på alt, absolutt alt, fra egenprodusert saft og syltetøy fra tiår tilbake i tid til knapper, gummistrikker, sikkerhetsnåler og hyssing fra gamle teposer.

Familiens yngre medlemmer pleide å spøke med dette, at hun ikke ville la noe gå til spille. Dette gammelmodige uttrykket lærte jeg meg lenge før jeg lærte å lese. «Vi må ikke la noe gå til spille», sa Kamilla med myndig stemme til oss oldebarna. Det var åpenbart viktig at vi lærte oss dette.

Alt kan komme til nytte. Når vi spurte hva hun brukte alle de små teposehyssingstumpene til, svarte hun at de pleide hun å knyte sammen til en tråd hun kunne stoppe strømper med. Dermed slapp hun å kjøpe nytt i tide og utide.

Kanskje lo vi litt av henne, men først og fremst nøt hun respekt. Vi kjente jo ikke så mange andre som var født på 1800-tallet og hadde opplevd de harde tredveårene samt to verdenskriger. Men det hadde altså Kamilla. Derfor lot hun ikke noe gå til spille, og derfor hadde hun alltid fulle lagre med egenprodusert syltetøy og hermetikk i kjelleren. Slikt kunne man få bruk for før man visste ordet av det.

Oldemor var i beredskap, alltid forberedt på vanskelige tider, men samtidig rolig og avslappet, som om det var den naturligste ting i verden å ha det knapt. Skjønt knapt var det jo ikke. Hagen var full av grønnsaker, bærbusker, frukttrær og andre nyttevekster. Blomster var hun mindre nøye med. Men brennesle, derimot…

Spesielt fascinerte var vi av hennes smakfulle brenneslesuppe. Hvordan var det mulig å lage så god suppe av en så plagsom plante?

Jeg fikk aldri summet meg til å be om oppskriften mens hun levde (1898-1993), men kanskje var den omtrent slik.

Kamilla Johanne Furuseth: 120 år gammel og igjen dagens kvinne.