En av sommerens heteste avisføljetonger handler om internasjonaliseringen av akademia. Har utviklingen gått for langt, spør Klassekampen. Er forskeres begjær etter å stå først i den globale forskningsfronten så sterkt at det går ut over tilstedeværelsen i det norske samfunnet som betaler lønningene våre?

Historieprofessor John Peter Collett og statsviterne Øyvind Østerud og Dag Einar Thorsen er blant dem som frykter at universitetene kan bli bortvendte eliteinstitusjoner dersom andelen utenlandske forskere fortsetter å stige, mens økonomiprofessor Kalle Moene og jussprofessor Mads Andenæs tvert imot ønsker seg enda mer utveksling: «Det er nettopp gjennom en internasjonalisering av akademia at vi blir i stand til å oppfylle vårt samfunnsoppdrag», sier Andenæs til Klassekampen 13. juli.

Det siste høres fornuftig ut med tanke på hvordan verden nå henger sammen.

I dag tar jeg fatt i mitt nye verv som forskningsleder ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) ved Universitetet i Oslo. Jeg har derfor merket meg at flere nordister med tilknytning til nettopp ILN har kommet med viktige innspill i sommerens internasjonaliseringsdebatt:

Vigdis Ystad tilhører gruppen bekymrede. Hun frykter at Ibsen-forskningen vil svekkes av forskere som ikke lenger leser den store dramatikerens verk på originalspråket. Lill-Ann Körber, derimot, er mer redd for dobbeltmoralen som ligger under antakelsen om at internasjonale kolleger ikke kan ha kompetanse på norske forhold, samtidig som norske forskere med stor frimodighet uttaler seg om forhold i resten av verden (Klassekampen 6. juli, se under). Også Giuliano D’Amico er kritisk til hvordan særlig Østerud opererer med et premiss om at utenlandske forskere ikke har kjennskap til norsk språk og kultur, og at statsviteren dermed skaper en kunstig konflikt mellom nordmenn og utlendinger. D’Amico får senere støtte fra både kunnskapsministeren og avtroppende rektor Ottersen: Det må være jobbsøkernes kvalifikasjoner som veier tyngst ved ansettelser, ikke hvilket land de kommer fra.

I de hittil 17 månedene jeg har vært ansatt ved Universitetet i Oslo, har jeg hatt gleden av å jobbe meg inn i et forsknings- og undervisningsmiljø med en mer internasjonal profil enn det jeg opplevde ved NTNU. Nordiskmiljøet i Trondheim har riktignok langt færre ansatte; sammenlikningen blir derfor dypt urettferdig (sant å si er det utrolig hvor mye vi fikk ut av de små ressursene der oppe), men like fullt: Her i Oslo studerer nordister litteratur fra flere nordiske land enn Norge, og her rekrutteres forskere fra USA, Italia, Tyskland, Øst-Europa og Asia.

Da jeg kom hit i fjor, så jeg umiddelbart at et internasjonalt kollegium er bra for arbeidsmoralen. Der jobbene ikke tas for gitt, jobbes det hardt. Et lingvistisk sammensatt miljø bidrar dessuten til intellektuell skjerping fordi presisjonsnivået heves når vi må formulere forskningsinnsikter på flere språk samtidig; resonnementene må holde vann på både norsk og engelsk, eventuelt også polsk og tysk. Gjør de ikke det, har vi tenkt for dårlig. Innenfor mitt fagfelt – nordisk litteratur – kommer internasjonaliseringen også til uttrykk ved at det i stor utstrekning forskes på temaer som kosmopolitisme, rasisme og postkoloniale problemstillinger.

Jeg vil derfor hevde at min verden er blitt større etter at jeg kom til Oslo. En slik følelse av globalt utsyn kan kanskje også brukes som mål på hvordan universitetene lykkes med sine internasjonaliseringsambisjoner.

Er alt såre vel, da?

Nei, her er det atskillig mer å gå på når det gjelder kulturutveksling.

Det er særlig ett forhold som har frustrert meg etter at jeg kom hit: mangelen på faglig diskusjonskultur. Jeg er kritikkforsker og vet å verdsette et engasjert opplyst ordskifte; både i Bergen og i Trondheim (som jeg kjenner best) har fagdebatt vært en viktig del av instituttkulturen. Men her ved ILN synes man å unngå åpne diskusjoner. Kanskje vanker jeg i feil miljøer, har vært her for kort tid til å oppdage de rette foraene, men jeg fornemmer at det sitter en redsel i veggene i Henrik Wergelands hus på Blindern, en mistroiskhet som jeg ennå ikke kjenner den fulle årsaken til. Kan engstelsen være et symptom på en tidligere traumatisk fusjonsprosess? Er det frykten for å bli spist opp i det store systemet som fører til at mange hegner om inngruppen i stedet for å lufte fagspørsmål i mer heterogene fora?

Siden jeg omkring årtusenskiftet arbeidet med doktoravhandlingen om Gunvor Hofmos lyrikk, har jeg ca. annethvert år deltatt ved (og til dels arrangert) metrikkonferanser rundt omkring i Norden. Ved disse arrangementene møtes lingvister, fonetikere, litteraturvitere, psykologer, musikere m.m. for å utforske poesiens form fra sine respektive teoretiske og metodiske ståsteder. Her har vi blitt eksponert for hverandres forskningsparadigmer og stammespråk. Her har poeten og hjerneforskeren ropt høyt til hverandre fordi de er dypt uenige om hva et dikts rytme grunnleggende sett er. Litteraturviteren har vridd seg i benkeradene når generativisten går for hardhendt fram i sin strukturalisme, mens sistnevnte har lyttet vantro når litteraten har lagt ut sin fortolkning på det mest impresjonistiske vis. Kan dette være vitenskap, tenker kanskje generativisten? Men så går han tilbake til kontoret sitt etter konferansen og forandrer litt på kartet likevel for å få det til å passe bedre med terrenget.

I mitt liv som lyrikkforsker har jeg ofte vært vitne til slike heftige kulturmøter. De gir god anledning til vitenskapsteoretiske refleksjoner, som her etter den 11. nordiske metrikkonferansen (Greinir skáldskapar) ved Reykholt på Island i juni 2008:

Som påtroppende forskningsleder ved ILN er jeg glad for at jeg har denne erfaringen fra det internasjonale forskernettverket Nordic Society for Metrical Studies. Jeg har noe innsikt i hvordan fonetikere og norrønfilologer arbeider, og jeg har sett at vi har godt av å utfordre hverandre metodisk og teoretisk, på tvers av fagdisipliner.

Spørsmålet om kulturutveksling i akademia er med andre ord mye mer omfattende enn spørsmålet om hvor mange tyskere, italienere, svensker og amerikanere vi vil ansette ved instituttet. Det handler også om å legge bedre til rette for kunnskapsutveksling mellom fagfeltene internt slik at vi blir flinkere til å løfte fagdiskusjonene opp på et mer prinsipielt nivå. Da kan vi bli virkelig gode. Og det beste av alt: Det er ikke nødvendig å reise langt med fly for å få det til.  Noen ganger er det tilstrekkelig å gå ned trappen til neste etasje for å få et nytt syn på tingene.

I den nylig framlagte Evaluation of the Humanities in Norway kommer fagmiljøene ved ILN i Oslo svært godt ut av det. Både MultiLing (Senter for fremragende forskning) og forskergruppen i nordisk litteratur får toppkarakterer av henholdsvis panel 2 og panel 3. Likevel blir det påpekt at det er enda mer å hente i «working together on specific topics», blant annet i form av samskriving. For å få til det, kan det være nyttig å betrakte seg selv med antropologens blikk.

I akademia ser vi mange typer kulturmøter fordi vi kommer fra ulike land, tilhører forskjellige generasjoner, har ulik sosioøkonomisk bakgrunn, politisk ståsted, livssyn, etc. Dermed har vi også forskjellige teoretiske preferanser. Min frustrasjon over manglende diskusjonskultur ved ILN handler nok om at denne kulturelle erfaringsrikdommen ikke er godt nok utnyttet i seminarrommene (slik jeg opplever det). Man later som at motsetninger ikke finnes, i stedet for å bruke dem aktivt til å spille hverandre gode.

Jeg er naturligvis klar over at kulturforskjeller også omfatter ulik toleranse for kritikk og debatt. Det er ikke alle som lives opp og blir inspirert av en høylytt diskusjon. Effekten uteblir dersom det ikke finnes et grunnleggende nivå av respekt og tillit. Derfor må denne tilliten på plass først. Det må skapes en forståelse av at konstruktiv kritikk inngår i en gaveøkonomi, i en dynamikk der motforestillinger virvles opp for at vi alle skal bli bedre.

Sett i et internasjonaliseringsperspektiv er det kanskje på tide å revitalisere den kontinentale kritiske teorien som virket så bevisstgjørende i humaniora og samfunnsfagene for 40-50 år tilbake. Da kan vi slå to fluer i ett smekk: bygge opp en bedre diskusjonskultur her hjemme og samtidig holde vinduet åpent mot verden. For, som Anja Sletteland antydet i en kommentar i Klassekampen 27. juli (se under), det hjelper lite å internasjonalisere hvis det fører til teoretisk ensretting.

Men ILN har, med sitt Senter for Ibsen-studier, ikke minst, alle mulige forutsetninger for å lykkes også i så henseende, i det å bevare en kontinental kritisk-filologisk tradisjon i tillegg til den mer pragmatiske angloamerikanske akademiske tenkemåten som de siste årene har gjort seg gjeldende.

Ansatte med et annet fødeland enn Norge skal i alle fall slippe å føle seg mistenkeliggjort ved norske universiteter. Vi må bare bli flinkere til å skape gode diskusjonsrom slik at de verdifulle perspektivene ikke forsvinner ut i ingenting.

Mulighetene er mange.

Jeg kjenner meg uhyre privilegert som får være forskningsleder ved det mangfoldige ILN de kommende tre og et halvt årene. Lederteamet består forøvrig av den polske (svensktalende) instituttleder Piotr Garbacz og den estiske (norsktalende) undervisningsleder Annely Tomson.

Dette blir en fest!

——————————————————————————————————-