Nei, det er ingen god løsning. Som MDGs Bastholm og Hansson skriver i Aftenposten denne uken, er det fullstendig absurd at staten fortsatt subsidierer den mest forurensende reisemåten som finnes.
Når selv Regjeringens egen grønne skattekommisjon har beregnet at ved å fjerne taxfreesalget ved norske lufthavner, vil man kunne «redusere flytrafikken med 2,5–11 prosent og redusere CO2-utslippene ved utenlandsreiser med fly med mellom 42.000 og 185.000 tonn pr. år», ja, da skulle man tro at det ikke var mer å diskutere. Her har man et enkelt og effektivt tiltak som roper etter å bli tatt i bruk.
Er det virkelig av makelighetshensyn vi opprettholder dette systemet?
I så måte er det flere institusjoner som må gå i seg selv. Etter at jeg kom til Universitetet i Oslo i mars, har jeg fulgt med på hvordan studentavisa Universitas har bedrevet forbilledlig kritisk journalistikk for å belyse gapet mellom liv og lære når det gjelder universitetsansattes miljøengasjement.
Må professorer fly så mye, spør Louisa Boulaziz i en kronikk 9. oktober. Nei, vi må ikke det. Det finnes tog, og det finnes Skype, blant annet. Men med henvisning til målsetningen om å gjøre UiO til et internasjonalt toppuniversitet fortsetter våre forskere å forsvare og unnskylde hyppige flyreiser.
Det triste paradokset i vår tid er at vi kan vise større globalt ansvar ved å holde oss hjemme enn ved å fly kloden rundt.
