Denne uken fulgte jeg og storfamilien mormor til graven. Dagen før kvinnedagen toget et enormt kirkeklokkeklingende følge ut av Furuset kirke akkompagnert av New Orleans-inspirerte salmerytmer. Endelig hadde Rakel Karoline Lauten (1929-2018) fått reise hjem, som hun selv ville ha sagt det. Døden var en befrielse, begravelsen en fest – helt etter hennes eget ønske.

Mormor var et menneske fullt av paradokser: på den ene siden sosial og reiselysten, på den andre siden tradisjonsbunden konservativ; på den ene siden himmellengtende og inderlig religiøs, på den andre siden praktisk og jordnær – i helt bokstavelig forstand.

Mormor hadde grønne fingre. Hun var da også datter av en gartner. Da hennes egne barn (sju totalt) ble store nok, startet hun blomsterbutikk i Nordkisa. På det tidspunktet var jeg selv bare spedbarnet, men jeg fikk privilegiet å være med på det blomstrende eventyret helt fra starten av.

Nordkisa Blomsterhandel ble min barnehage ved inngangen til 1970-tallet. Da jeg ble født, hadde mamma Elna ett år igjen av sykepleieutdannelsen, og uten penger og uten fødselspermisjonsordninger var det ikke mange valgmuligheter. Jeg erindrer lite eller ingenting fra året 1971-72, men fra senere i 1970-årene husker jeg at mormors hage, med rumpetrolldam mellom steinknausene, var et favorittlekested.

Som fjortenåring valgte jeg arbeidsuke i et gartneri, og da mine foreldre begynte å dyrke jordbær midt på 1990-tallet, var det mormor som lærte oss hvordan vi skulle lage nye jordbærplanter av utløperne av de gamle.

Det er noe herlig oppmuntrende å se planter bli til av nærmest ingenting. Det er vel derfor bønder holder ut i yrket sitt til tross for tøffe økonomiske kår, og det er vel derfor hagearbeid har en så terapeutisk virkning på mange av oss. Det grønne inspirerer.

Bare få dager før mormor døde, samlet hun frø til 2018-sesongen, i tilfelle hun skulle oppleve enda en vår. Slik var hun alltid forberedt, til tross for at hun de siste årene lengtet intenst etter å få «reise hjem» og slippe den uutholdelige smerten i ledd og skjelett, knokler som allerede var i ferd med å smuldre opp. Hun så alltid framover fordi hun visste at hun var del av noe større.

«Om jeg visste at verden gikk under imorgen, ville jeg likevel gått ut i min hage for å plante et epletre i dag», skal Martin Luther ha sagt.

Det er mye destruktivt å engste seg for. Likevel planter vi, på tross av alt som bryter ned. Halldis Moren Vesaas skrev i etterkrigssamlingen Treet (1947):

No plantar kvinna i verda eit tre.

På kne liksom ein som bed

ligg ho blant restene etter dei mange

som stormen har brote ned.

På ny må ho prøve, om ein gang eitt

får vekse seg stort i fred.

(…)

Ho set dei utspilte hender mot molda

som ville ho tvinge til ro

den trugande dirring. Å jord, ver still,

ver still, så mitt tre får gro!

 

Ja, vi planter trær. Vi setter jordbærstiklinger. Takk, mormor, for alt du lærte oss.