Hvem skal bebreides når kritikere misforstår en bok?
Ved olsoktider anmeldte jeg sakprosaboken Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden, forfattet av Andrew P. Kroglund, for avisen Vårt Land. Som anmelder var jeg velvillig innstilt til både mangfoldet av innfallsvinkler og den dialogiske formen, men jeg var samtidig usikker på hvilken holdning forfatteren hadde til sitt emne (Vårt Land, 29. juli 2020).
Kroglund selv oppfattet leserens usikkerhet som vrangvilje, noe han formidlet i et debattinnlegg i samme avis 9. august. Der klargjorde han også hva han egentlig hadde ment med sine teser for vår klimafremtid.
I denne ukens Morgenbladet ser jeg at Kroglund nok en gang rykker ut mot en leser som har misforstått, nemlig Sigurd Tenningen, som i Morgenbladet 24. juli streifet innom Termostat i et bokessay om Niklas Luhmanns Økologisk kommunikasjon (1985).
Der kom Tenningen visstnok i skade for å hevde at Kroglund kaller Jens Ulltveit-Moe og Eldar Sætre for «mønsterkapitalister», noe Kroglund nå tilbakeviser for Equinor-lederens vedkommende.
Men kan egentlig Tenningen bebreides denne misforståelsen?
Kroglund skriver jo at «Ulltveit Moe priser Equinor under deres nye direktør, Eldar Sætre» (Termostat, s. 355), uten å komme med motforestillinger. Da er det kanskje ikke så underlig at Tenningen oppfatter det dithen at Kroglund ser de to næringslivstoppene som to alen av samme «grønne» stykke.
Kroglunds stadige utrykninger i pressen minner meg om Bjørnstjerne Bjørnson, uten sammenlikning for øvrig, som utrettelig skrev avisinnlegg etter avisinnlegg for å korrigere sine kritikere – selv når anmeldelsene var positive. Han hadde åpenbart behov for å ha full kontroll over resepsjonen av sine verk.
Utdrag fra min artikkel om Magnhild-resepsjonen, publisert i antologien Den engasjerte kosmopolitt (Bliksrud, DAmico, Wulfsberg og Åslund, red., 2013, s. 376).
Når det gjelder Kroglunds Termostat, aner det meg at den dialogiske skrivestilen, som jeg først berømmet, er en viktig grunn til de mange misforståelsene – hvis det da er misforståelser.
Kan hende ligger det viktigste budskapet i en bok mellom linjene, i dissonansene, der det skurrer og lugger, der fortellingen ikke går opp, der teksten lever sitt eget liv.
Ideologikritikken er ikke død. Det er fortsatt anledning til å se rødt og protestere.
Jeg lar Ingrid Fiskaa få siste ord.
Sissel har sett furu 