«Agnar Lirhus’ nye roman er best når den er på sitt enkleste», heter det i ingressen til Bernhard Ellefsens anmeldelse av Liten kokebok (Morgenbladet 12. august). Når en far både føler intens kjærlighet til naturen og en like intens ømhet overfor sine to døtre, er spørsmålet hvordan den eksistensielle oppmerksomheten best skal fordele seg slik at det både blir ideologisk akseptabelt og litterært troverdig. Kritikeren er derfor lettet over at teksten ikke er altfor skjemt av katastrofedrømmer og politiske pekefingre: «Når kjærligheten til ‘naturen’ blir større enn kjærligheten til andre mennesker, truer økoterrorismen, men mot slutten feies heldigvis tvilen til side: ‘Det er jentene han lever på, ingenting annet.’ Og på dette tidspunktet har fortellingen sannsynliggjort påstanden, med god margin», skriver Ellefsen. Det han først og fremst har fått ut av Lirhus’ roman, er at man kan lære mye om «kjærligheten til barna sine.»

Dette er en sympatisk anmeldelse som trekker ut et sympatisk ekstrakt fra Liten kokebok. For hva er vel viktigere og vakrere på denne kloden enn at foreldre er glad i sine barn? Grunnlaget for barns senere humane engasjement legges jo også der: i den første tilknytningen.

Likevel er det noe som protesterer i meg i møte med disse formuleringene, både Ellefsens og Lirhus’. For det første: Hvorfor har man denne hangen til å omtale barn i eieform («barna sine», «jenta mi», osv.). Man eier ikke barn, like lite som man eier naturen. Alt er til låns. Verken barn eller natur kan kontrolleres slik man kontrollerer en kjøkkenhage (der har for så vidt Ellefsen et poeng: Naturen skal man ha respekt for). For det andre: Er det ikke nettopp for barnas – de unge menneskenes – skyld man bør finne ut av det med naturen? Er ikke motsetningen mellom naturkjærlighet og menneskekjærlighet en skinnmotsetning, med tanke på at det er mennesker som drives på flukt av flom og tørke, og at det er mennesker som blir syke av luftforurensning, støy, stråling, hormonhermere og andre miljøgifter? Jo, den økologiske ubalansen rammer planter og dyr, men mennesket er selv del av den uutgrunnelige naturen som vi forstår så lite av.

Derfor: Er nå egentlig Lirhus på «intellektuelt villspor», som Ellefsen formulerer det, når det i Liten kokebok antydes en sammenheng mellom tilknytningen til natur og tilknytningen til barn? Jeg ville vel heller mene at disse kjærlighetsformene er to sider av samme sak.

Men minst like viktig: Når vi snakker om samme sak, må vi kunne forholde oss til langt større enheter enn kjernefamilien. Hvordan vise ømhet for alle barn – også de som ikke er «sine»? Det er det som er utfordringen. Det er det det økologiske engasjementet handler om til syvende og sist.