Inspirert av Vagant republiserer jeg her en gammel artikkel som plutselig kjennes relevant igjen. Den sto opprinnelig på trykk i Arbeideravisa 3. april 2008, kort tid etter at den lenge sovende nummer 2-avisen i Trondheim hadde våknet til liv igjen. Frustrasjonen over nummer 1-avisens nedlatenhet på kommentarplass fikk meg til å skrive dette:

Da Arbeideravisa tiende januar i år var tilbake i avisoffentligheten, var både folk på gata og konkurrerende aviser nokså enstemmige i sin velkomst. Det var riktig nok enkelte som mumlet noe om Pravda, partipresse og bekymret seg for for tette bånd til fagbevegelsen, men de aller fleste applauderte det faktum at avisa nå var gjenoppstått som en alternativ stemme i det midtnorske medielandskapet.

Dagen derpå kunne man imidlertid spore noe lunkne reaksjoner når det gjaldt den nye avisas profesjonalitet. Etter å ha lest første nummer, skrev Adresseavisens kommentator Terje Eidsvåg at Arbeideravisa har ”mye å gå på både i trøkk, eleganse og frekkhet”. For den mer profesjonaliserte konkurrenten framsto altså avisa så langt som grå, traust og for lite saftig.

Ja, Arbeideravisa er mer traust å se til enn Adresseavisen. Spørsmålet er om dette utgjør et journalistisk problem?

Er det ikke heller slik at den før-tabloide uskyld som fortsatt preger Arbeideravisa, gir den helt spesielle muligheter som offentlig debattforum til forskjell fra mer gjennomdesignede medieformat, muligheter den ikke bør gi slipp på? Man kan anta at det trauste formatet har en viktig signaleffekt: Gjennom sitt upretensiøse ytre gir avisa seg ut for å være mindre opptatt av form enn av innhold, og den innbyr til leserinitierte diskusjoner framfor redaksjonelt iscenesatte debatter.

Journalisme

Trøkk, eleganse og frekkhet kan være bra å ha, men disse stikkordene for journalistisk kvalitet er ikke nødvendigvis dekkende for det vi ønsker skal prege en offentlig debatt. Problemstillingen ble nylig aktualisert i tidsskriftet Samtiden (nr. 1/2008), der politikerne Torbjørn Røe Isaksen (H) og Audun Lysbakken (SV) i fellesskap gikk ut mot den politiske journalistikken, og spesielt det de kaller ”kommentatorveldet” og journalistenes tolkningsmonopol. De hevder at medienes økende vektlegging av sin egen stemme er et demokratiproblem, fordi verken politikere eller folk for øvrig kommer til orde på sine egne premisser. Med bakgrunn i høstens valgkampdekning har de pekt på hvordan den politiske debatten blir forvrengt når mediene insisterer på å ha regien; lengre resonnementer avbrytes til fordel for brød og sirkus, og kommentatorene er mer opptatt av debattenes form og innpakning enn politisk budskap.

Det Lysbakken og Røe Isaksen i realiteten peker på, er at journalistikk i vår tid er blitt en ny form for ideologi; journalistikk er blitt til journalisme. Det vil si at den journalistiske måten å betrakte verden på, blir overordnet alt annet og undertrykker ikke-journalistiske innfallsvinkler. Det er nettopp dette som kjennetegner ideologier; én bestemt gruppes særinteresser og verdensanskuelse framstilles som allment gyldige.

I boka Den redigerende makt berører medieviter Martin Eide journalismens problem. Utgangspunktet kan være edelt nok: Journalistene ser på seg selv som formidlere og kritisk mellomledd mellom makthavere og folk flest, de utgjør ”den fjerde statsmakt” som skal være en korreksjon til både den utøvende, lovgivende og dømmende makt. Journalistikkens selvforståelse er altså i vesentlig grad knyttet til maktkritikk. Problemet oppstår når maktanalysen uteblir eller når den ikke rammer dem som egentlig bør rammes. For hvor ligger egentlig samfunnsmakten i dag? Som Lysbakken og Røe Isaksen antyder, har den utøvende og lovgivende makt, dvs. politikerne, stadig mindre innflytelse på den politiske debatten. Den settes i scene av mediene, og styres av det journalistene tror seere og lesere vil ha. Med andre ord, mediene er ikke lenger de maktkritikerne de tror de er, men lakeier for markedskreftene.

Da man kvittet seg med partiavisene på 1990-tallet, var tanken at pressen skulle bli mer fri og uavhengig, og i mange henseende ble da også journalistikken mer fristilt. Men som Eide har pekt på, må ikke ”avpartifiseringen” av pressen forveksles med avideologisering. Det er snarere slik at vår tids aviser er preget av en ”reideologisering, med bedriftsøkonomi og journalisme som en slags overideologi”, som Eide formulerer det. Og denne ideologien er atskillig mer lumsk enn den som kommer til uttrykk i medier som klart og tydelig toner (parti)politisk flagg. For hva skjer når maktkritikerne blir maktblinde? Hvem skal kritisere pressen?

”Den gjennomdesignede avis er en trussel mot mediekritisk journalistikk”, har journalist og medieviter Jo Bech-Karlsen uttalt (Morgenbladet 28.02.03). Dermed blir den også et demokratisk problem. For under dekke av profesjonalitet signaliseres det til menigmann, politikere og fagfolk fra andre profesjoner, at det er journalistene som virkelig forstår seg på dette med formidling og samfunnskritikk, mens andre kommer ubehjelpelig til kort. Men slik er det naturligvis ikke. Når det gjaldt høstens valgkampdekning, var det ikke bare politikerne som syntes det ble for mye terningkast og sketsjer. Også velgerne ønsket seg mer analyse og lengre resonnementer. Med andre ord er det ting som tyder på at mediene ikke bestandig har så god teft for hva som rører seg i samfunnet og hva avislesere egentlig vil ha. Derfor vil det være naivt å overlate mediekritikken til journalistene selv.

Blikkene utenfra

Da NTNU i fjor startet masterutdanning i Kunstkritikk og kulturformidling, var det blant annet ut fra et ønske om å skape en bedre maktbalanse mellom ulike kulturelle ytringsformer.

Et viktig mål har vært å synliggjøre de estetiske fagenes betydning for en nyansert samfunnsanalyse og -kritikk. Billedkunstnere, forfattere og filmskapere betrakter ofte samfunnet med helt andre øyne enn journalistene, og disse annerledesblikkene må slippe til i den offentlige debatten. Kritikk og formidling av kultur og samfunnsspørsmål er for viktig til at det helt og holdent kan outsources til profesjonelle formidlere, som journalister, reklamefolk eller pedagoger. Rettere sagt: Kritisk meningsytring er ingen egen profesjon; offentlig debatt kan praktiseres av alle. Det finnes ingen slagkraftig kritikk uten base i et kunnskaps- og/eller erfaringsfelt, det være seg politikk, akademia, kunst eller andre former for arbeidsliv.

Den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu har understreket betydningen av at de som ytrer seg i den offentlige debatten, må ha en plattform i et selvstendig samfunnsfelt som sikrer dem kritisk frihet overfor de som insisterer på å sette premissene for debatten. Han henviser til den intellektuelles ”todimensjonale personlighet”; vedkommende må ha mulighet til å bevege seg på tvers av flere samfunnsfelt, mellom politikk, journalistikk, litteratur eller forskning. For eksempel vil en forfatter med integritet som fri skribent kunne ha et helt annen troverdighet som politisk kommentator enn en mediets egen politiske redaktør, som er bundet opp av kontakten med sine kilder. Og en kunstner eller vitenskapsmann, som ikke behøver å ta hensyn til avisenes opplagstall, kan ytre seg med større autoritet som mediekritiker enn avisenes faste journalister.

På 1800-tallet, før avisene ble profesjonalisert, fantes det mange slike todimensjonale aktører, blant annet dikterredaktører som Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavson Vinje. Disse frie stemmene, særlig sistnevnte, hadde et mot til å gå motstrøms, som man kan savne i dag.

Nullstilling

Det er naturligvis urimelig å sammenlikne den norske mediesituasjonen anno 2008 med den før-profesjonelle journalistikken ved midten av 1800-tallet. Men sammenlikningen er kanskje ikke så søkt likevel. Arbeideravisa kan ennå unngå ”det journalistiske mistaket” som Martin Eide har beskrevet, dvs. unngå den utbredte misforståelsen at kritikk og formidling utøves best av journalistlauget selv, eller av typografer og designere.

Terje Eidsvåg har riktig nok rett i at Arbeideravisa fortsatt har mer å gå på før det blir en slagkraftig debattavis. Samtidig har undertegnede, som storforbruker av aviser og tidsskrifter, opplevd det befriende å lese en avis som ennå ikke er så strømlinjeformet som andre medier, og som ikke tar seg selv som en selvfølge. Arbeideravisa framstår kanskje fortsatt som en skjør konstruksjon, men her ligger også potensialet: Det fremmer dugnadsfølelsen. For den jevne leser er ikke avisa så uinntakelig som man ofte opplever mer gjennomprofesjonaliserte virksomheter. Det å definere hva som er et godt journalistisk produkt, er nemlig ikke bare opp til journalistene selv å avgjøre.

Profesjonalitet og god journalistikk skal man naturligvis strebe etter, men journalisme kan vi være foruten. Den bør avkles like nådeløst som skattesnusk og politisk dobbeltspill. At Arbeideravisa er såpass traust å se til, gjør den – ved sin blotte framtoning – til en kritisk kommentar til den ellers omseggripende journalismen.

Sissel Furuseth, koordinator for NTNUs masterstudium Kunstkritikk og kulturformidling