Litteraturtidsskriftet Bøygen utga nylig et påskegult nummer om dyr i litteraturen. Der har jeg selv bidratt med en økokritisk nylesning av Tarjei Vesaas’ Fuglane fra 1957. Denne fantastiske romanen kan altså feire et staselig sekstiårsjubileum i år.

Er historien om Mattis og rugda en symbolmettet roman om dikteren som outsider? Slik har den blitt lest tidligere. Men i Bøygen nr. 1/2017 foreslår jeg en annen tilnærming:

«Jeg tror det er mulig å lese historien om Mattis enda mer konkret enn det som er gjort til nå. Hvorfor ikke ta symbolismekritikken helt ut og lese Fuglane som et fysisk møte mellom mann og fugl, som et eksempel på hvordan et menneske «leser» naturen rundt seg? For hva vil det egentlig si at Mattis begynner å kommunisere på «fuglespråk»?

[…]

Er det ikke da slik at det beskrevne fellesskapet mellom fuglen og den autistiske mannen i Vesaas’ roman snur om på tilvante forestillinger om hva det egentlig vil si å være tilstede i verden? Temple Grandin har stusset over noe liknende:

I always find it kind of funny that normal people are always saying autistic children «live in their own world.» When you work with animals for a while you start to realize you can say the same thing about normal people. There’s a great big, beautiful world out there that a lot of normal folks are just barely taking in. It’s like dogs hearing a whole register of sound we can’t. Autistic people and animals are seeing a whole register of the visual world normal people can’t, or don’t. [Animals in Translation, 2006, s. 4]

Normale menneskers persepsjonssystem er konstruert for å se det de er vant til å se. Detaljer sorteres bort som støy. Derfor overser man ting man burde ha sett. Men Mattis overser ikke. Han observerer at søsteren har fått grått hår, at lynet har slått ned i ospetrærne, og ikke minst at rugdene har lagt spillflukten sin over huset hans. Med tanke på at trekkfugler er navigasjonsgenier, som Grandin uttrykker det, er det ikke til å undres over at Mattis opplever det som en stor ære at rugda har utvalgt nettopp ham til sin venn.

[…]

Fuglane er ganske riktig et gripende portrett av en outsider, slik mange lesere har framhevet tidligere. Men romanen handler også om mennesket som natur, og dermed som normalitet. I denne erkjennelsen ligger det en trøst, både for Mattis og for leseren.»