Denne sommeren ferierer jeg i Oslo, denne forunderlige by der jeg har bodd knapt et år. Her smyger jeg rundt blant japanere og svensker, og måper begeistret over det jeg ser.
Det beste med å være turist i egen by, er at severdighetene er innen rekkevidde også når ferien er over. Her har jeg dessuten en egen balkong der jeg kan trekke meg tilbake med en bok når kakofonien i gatene og museene blir for sterk.
Tidligere i sommer skrev Klassekampen om folk som ikke ønsker å legge ut på lange reiser, og minnet om hvordan finanskrisen i 2008 skapte nye ord for det å feriere hjemme. «Staycation» ble den engelske termen for hjemmeferie. Svenskene snakker om «hemester» (hemma + semester). Hva sier vi på norsk? «Hjemmeferie» høres ikke like sprekt ut. Er «nærferie» et bedre ord?
Uansett: Folk ferierer ikke hjemme bare (eller først og fremst) på grunn av dårlig økonomi, slik vi ofte kan få inntrykk av i debattene om barnefattigdom. Kari Bøge, som blir intervjuet av Torbjørn Tumyr Nilsen i Klassekampen 30. juni, har innsett at for henne er hjemmeferie det som faktisk virker mest avstressende. Dessuten finnes det gode økologiske grunner til å avstå fra lange forurensende flyreiser. Hun er blitt «mer bevisst ressursbruken som går med til all reisingen».
Ubehaget ved feriekonsumkulturen er også tema i siste nummer av magasinet Kloka hem,«en tidning för ett klokare, ekologiskt, hållbart och roligare boende». Der oppfordres leserne til å utforske de mange åpne hyttene som finnes i de svenske skogene. Ja, hvorfor skal man egentlig forlate de nordiske landene nå i sommermånedene når naturen viser seg fra sin aller beste side?
Vi som er på nærferie her i Oslo kommer langt med et årskort hos Ruter. Det virker like godt til lands som til vanns.
Sissel har sett furu 