Det er nå én uke siden Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 ble lansert. Den første anmeldelsen kom umiddelbart på trykk i Klassekampens Bokmagasinet lørdag 1. oktober. Eivind Tjønnelands avsluttende applaus i denne kritikken varmer. Tjønneland, som for to år siden utga Kritikk før 1814, har selv kjent på kroppen hvor krevende det er å skrive kritikkhistorie. Anerkjennelsen fra det hold gjør derfor inntrykk.

Tjønneland innleder riktignok anmeldelsen med en del kritiske innvendinger mot vårt stoffutvalg. Disse er høyst forståelige, og jeg skal ikke her trøtte leseren med for mange (bort)forklaringer, som ville ha medført unødig utlevering av prosjektgruppens indre liv.

Men noe sier meg at Tjønnelands forskrekkelse over alt som ikke er med i første del av verket, er delvis preget av at han er 1700-tallsmann, ikke bare i den forstand at han har forsket intensivt på 1700-tallets dansk-norske kritiske offentlighet, men også i den forstand at han tror det er mulig å kartlegge alt. Men slik er det jo ikke, verken bibliografisk eller narrativt. Det er nettopp fordi vi har tatt konsekvensen av en slik historiografisk innsikt, at vi har valgt å skrive kritikkhistorie ut fra et nodeprinsipp, dvs. punktmessig basert på eksempler. Disse eksemplene er like gjerne tilfeldige som kanoniske. Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 er ikke en bok om Ibsen, men et forsøk på å skrive en kritikkens historie som noe annet enn en resepsjonshistorie, idéhistorie eller litteraturhistorie.

At det er vanskelig å tenke seg en kritikkhistorie fristilt fra tidligere litteraturhistorieverk, viser også Klassekampens illustrasjonsvalg: to fotografier av dikterhøvdingene Hamsun og Undset. Bildene er dessuten lett misvisende i den forstand at verket jo ikke bare behandler resepsjon av skjønnlitteratur.

Men at 1700-tallsmannen Tjønneland blir forvirret av et uklart litteraturbegrep, er mer overraskende. Den gang ble jo saklig og skjønn litteratur behandlet om hverandre uten større om og men.

Ellers: Kritikkhistorieverket har også vært nyhetsstoff denne uken. Onsdag hadde Klassekampen et oppslag om bokblogging, der min rolle var å ønske bloggerne inn i varmen. Ja, dette er også en viktig funksjon historieskriveren har: å avgjøre hvem som er innenfor og utenfor. Slik er forskerens jobb ikke så ulik kritikerens.

Debatten om bokblogging ble fulgt opp av Morgenbladet fredag 7. oktober (i hui og hast i minuttene før deadline). Den var også et tema tirsdag 4. oktober i Dagsavisens sak om varslet bortfall av kritikerstipender.

Onsdag 5. oktober ble Kristian Wikborg Wieses lengre intervju med Eirik Vassenden, Jahn Holljen Thon og undertegnede publisert på Ublogg. Der kan travle mennesker som ikke har hatt tid til å lese den tykke grønne boken ennå, skumme gjennom kortversjonen av norsk litteraturkritikks historie.

Lite natur i uke 40, altså, men jeg kommer tilbake til skogen senere.