Doktor Stockmann: Bare trykk De min oppsats; jeg skal nok være mann for å forsvare den.

Hovstad: Jeg trykker den ikke. Jeg kan ikke og vil ikke og tør ikke trykke den.

Doktor Stockmann: Tør De ikke? Hva er det for snakk? De er jo redaktør; og det er da vel redaktørene som regjerer pressen, skulle jeg tro!

Aslaksen: Nei, det er abonnentene, herr doktor!

[…]

Doktor Stockmann: Man biller seg inn at man kan tie meg og sannheten i hjel! Men det går ikke så glatt som I tror. Herr Aslaksen, vil De straks ta mitt manuskript og trykke det som flyveblad – på min egen bekostning, – på mitt forlag. Jeg vil ha fire hundre eksemplarer; nei, fem-seks hundre vil jeg ha.

Aslaksen: Ikke, om De så bød meg gull for det, tør jeg låne mitt offisin til slikt noe, herr doktor. Jeg tør det ikke for den offentlige menings skyld. De får det ikke trykt noe steds i hele byen.

Ja, slik lyder det mot slutten av tredje akt i Henrik Ibsens En folkefiende (1882). Det ser mørkt ut for badelegen. Arne Garborg i Nyt Tidsskrift mente riktignok at dersom doktor Stockmann hadde vært en virkelig badelege i en virkelig badeby, kunne han bare ha sendt sin artikkel til en avis i hovedstaden i stedet; «Dermed havde den hele historie været afgjort.»

Er det så enkelt?

Hva hvis alle landets aviser heller vil løpe i flokk og breke om den såkalte virkelighetslitteraturen i stedet for å bidra til at folk får rent drikkevann.