«Bondesen reiste seg for å gå hjem. Ennu i døren vendte han seg om og sa:
Du må holde et øye med din avhandling, Ihlen. Du ser den like så snart imorgen som en annen dag, den er kanskje allerede vandret i trykkeriet.
Fra kapittel II, III og VI i Knut Hamsuns nøkkelroman Redaktør Lynge (1893), inspirert av den energiske Verdens Gang-redaktøren Ola Thommessen. Bjørnstjerne Bjørnson skriver i samme avis 3. mai 1893: «Hvor er Grænsen for Bruk af levende Model i et Digterværk? Efter ‘Bergens Tidende’ er der absolut ingen, efter Garborg er der den, at man alene kan ta det Udvortes ved Mannen og Forholdene; for det Invortes kjænner man ikke.» Ja, det ble diskutert virkelighetslitteratur også dengang.
Men den lille artikkel om bærsortene kom ikke den første dag og heller ikke de følgende dager. Det gikk uke efter uke uten at det ble gjort noe ved den; naturligvis lå den gjemt og begravet blant de øvrige døde masser av papir på redaktørens bord.
Lynge hadde også andre ting å ha i hodet enn bærsorter. Ved siden av de to tre små rasende ledere mot ministeriet som Gazetten inneholdt hver dag skulle den også være den første med nyheter av alle slags, skulle holde moralsk orden i byen, være den våkne vakt på hvert hjørne for at intet skulle kunne gå for seg i mulm og mørke.
[…]
Lynge forstod å lage lyse luer av et spørsmål, han skrev med klør, med en penn som skar tenner; hans epigrammatiske sentenser var blitt en svøpe som aldri feilet og som alle fryktet. For kraft og for smidighet! Og han hadde visselig bruk for begge dele, det var altfor mange mørke ting som gikk i svang overalt i byen og på landet. Hvorfor skulle nu nettopp han være fordømt til å bringe sannheten frem?
[…]
Siden både Bondesen og småpikene hadde satt så stort håp til Fredriks artikkel var fru Ihlen aldeles fortvilet over at den aldri kom.»
Sissel har sett furu 