Mot slutten av romanen Mengele Zoo (1989) reflekterer hovedpersonen Mino Aquiles Portoguesa over forholdet mellom menneske og natur: «Ingen skog, fjell eller elv trengte menneskene. Ingen maur, fisk eller tiger. Ingen orkidé, kaktus eller palme. Likevel lå miraklenes mulighet i syntesen, i samspillet mellom alt dette. Mennesket hadde satt seg selv utenfor» (Nygårdshaug 2014: 408).

Selv tar Mino ekstreme virkemidler i bruk for å ramme oljekapitalen. Hvordan forholder vi oss til en roman der helten har en god sak, men bruker terror som virkemiddel?

Dette er ett av spørsmålene studentene i «Økokritikk i nordisk litteratur» (NOR2360) vil stille Gert Nygårdshaug når han besøker Blindern i morgen mandag for å snakke om hvordan han arbeidet fram Mengele Zoo.

Nygårdshaug fylte 70 år i mars, og kan i år feire sitt 50-årsjubileum som forfatter. Hans romaner er preget av et sterkt økologisk engasjement i kombinasjon med skarp kapitalismekritikk. Dermed er hans forfatterskap mer aktuelt enn noensinne. Samtidig er flere av Nygårdshaugs standpunkter høyst diskutable. Derfor blir det også rom for debatt når han besøker Eilert Sundts hus, auditorium 6, i morgen kl. 12:15.

Professor Constantino Castello del Cruz, en av de sentrale normbærerne i Mengele Zoo, analyserer verdenssituasjonen slik:

Terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måte å endre et urettferdig samfunn på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet (Nygårdshaug 2014: 285).