«Grönskan var obscen»,

skriver Kerstin Ekman i Händelser vid vatten (1993).

gronne-skoger

Det er hovedpersonen Annie Raft som tenker dette der hun sitter på bussen på vei nordover, bort fra Stockholm og inn i Jämtlands skoger: «Hon tänkte på ruggar av alltför kraftigt pubeshår (som man ser på badhus och vänder bort blicken). Dette hade hon inte väntat sig. Något slags karghet snarare» (Ekman 2015:49). Ved midtsommer blottlegger den nordiske skogen på uanstendig vis en struttende kraft. Og markblomstene stråler med selvlysende intensitet.

Det er også slik jeg selv husker sommeren 1990 da jeg jobbet som resepsjonist og vaskehjelp på et vandrerhjem i Finnmark. Det var som om det indre lyset fra vekstene ble sterkere desto lenger nord jeg kom. Men der oppe var landskapet naturligvis også karrig. Der var det ikke grønsken som var obskøn, først og fremst. Derimot var blåklokkene groteskt store, og blåheten stakk i øynene.

Händelser vid vatten tematiserer blant annet minneproblematikk (minnets väg), og boken har en egen evne til å aktivere minner også hos leseren.

Snakk for deg selv, sier du kanskje.

Ja, jeg snakker for meg selv og nevner like godt i samme slengen et annet minne som virvles opp av Ekmans hendelser ved vann ved skog (som for øvrig var tema for dagens forelesning i NOR2360: Økokritikk i nordisk litteratur):

Da jeg var barn i Solør på 1970-tallet, leste jeg og mine yngre søsken fra bildeboken Dunderklumpen av Beppe Wolgers. Jeg husker ikke så mye av handlingen i boken, men bildene sitter, sikkert fordi de avbildet noe velkjent og hjemlig. Det var nok også derfor vi kunne sitte i timesvis å fantasere over de storslagne landskapsfotografiene med de små tegnede figurene i. De levde sitt eget liv i den store ensomheten som landskapet var. Og det var null stress.

dunderklumpen-stillbilde

Nå vet jeg at Dunderklumpen også er filmatisert. På youtube kan man til og med høre Jätten Jorm synge. Heldigvis var dette skrålet fullstendig ukjent for meg den gang. Jeg husker Dunderklumpens landskap som et stille landskap der myggen var eneste uromoment. Men mygg har egentlig aldri plaget meg noe særlig.

 

 

«jeg tror jeg går i paradisets have, mens haven synker ned i ingenting»

engblafugl-parring
Hvordan hvis vi i alt det menneskeskabte,

naturens sidste selvoptagne spring,

må se os selv i det på forhånd tabte,

må se den mindste stump af kærligheden,

af lykken i en formålsløs proces,

gå ind i billedet af menneskeheden

som græsset, selv når det er gravens græs.

(Inger Christensen leser Sommerfugledalen i Kristiansand juni 1997.)

 

Uke 40 i bakspeilet

Det er nå én uke siden Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 ble lansert. Den første anmeldelsen kom umiddelbart på trykk i Klassekampens Bokmagasinet lørdag 1. oktober. Eivind Tjønnelands avsluttende applaus i denne kritikken varmer. Tjønneland, som for to år siden utga Kritikk før 1814, har selv kjent på kroppen hvor krevende det er å skrive kritikkhistorie. Anerkjennelsen fra det hold gjør derfor inntrykk.

tjonneland-i-kks-bokmagasinet-1okt2016-heleTjønneland innleder riktignok anmeldelsen med en del kritiske innvendinger mot vårt stoffutvalg. Disse er høyst forståelige, og jeg skal ikke her trøtte leseren med for mange (bort)forklaringer, som ville ha medført unødig utlevering av prosjektgruppens indre liv.

Men noe sier meg at Tjønnelands forskrekkelse over alt som ikke er med i første del av verket, er delvis preget av at han er 1700-tallsmann, ikke bare i den forstand at han har forsket intensivt på 1700-tallets dansk-norske kritiske offentlighet, men også i den forstand at han tror det er mulig å kartlegge alt. Men slik er det jo ikke, verken bibliografisk eller narrativt. Det er nettopp fordi vi har tatt konsekvensen av en slik historiografisk innsikt, at vi har valgt å skrive kritikkhistorie ut fra et nodeprinsipp, dvs. punktmessig basert på eksempler. Disse eksemplene er like gjerne tilfeldige som kanoniske. Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 er ikke en bok om Ibsen, men et forsøk på å skrive en kritikkens historie som noe annet enn en resepsjonshistorie, idéhistorie eller litteraturhistorie.

At det er vanskelig å tenke seg en kritikkhistorie fristilt fra tidligere litteraturhistorieverk, viser også Klassekampens illustrasjonsvalg: to fotografier av dikterhøvdingene Hamsun og Undset. Bildene er dessuten lett misvisende i den forstand at verket jo ikke bare behandler resepsjon av skjønnlitteratur.

Men at 1700-tallsmannen Tjønneland blir forvirret av et uklart litteraturbegrep, er mer overraskende. Den gang ble jo saklig og skjønn litteratur behandlet om hverandre uten større om og men.

Ellers: Kritikkhistorieverket har også vært nyhetsstoff denne uken. Onsdag hadde Klassekampen et oppslag om bokblogging, der min rolle var å ønske bloggerne inn i varmen. Ja, dette er også en viktig funksjon historieskriveren har: å avgjøre hvem som er innenfor og utenfor. Slik er forskerens jobb ikke så ulik kritikerens.

Debatten om bokblogging ble fulgt opp av Morgenbladet fredag 7. oktober (i hui og hast i minuttene før deadline). Den var også et tema tirsdag 4. oktober i Dagsavisens sak om varslet bortfall av kritikerstipender.

Onsdag 5. oktober ble Kristian Wikborg Wieses lengre intervju med Eirik Vassenden, Jahn Holljen Thon og undertegnede publisert på Ublogg. Der kan travle mennesker som ikke har hatt tid til å lese den tykke grønne boken ennå, skumme gjennom kortversjonen av norsk litteraturkritikks historie.

Lite natur i uke 40, altså, men jeg kommer tilbake til skogen senere.

Hvorfor så smått?

«Agnar Lirhus’ nye roman er best når den er på sitt enkleste», heter det i ingressen til Bernhard Ellefsens anmeldelse av Liten kokebok (Morgenbladet 12. august). Når en far både føler intens kjærlighet til naturen og en like intens ømhet overfor sine to døtre, er spørsmålet hvordan den eksistensielle oppmerksomheten best skal fordele seg slik at det både blir ideologisk akseptabelt og litterært troverdig. Kritikeren er derfor lettet over at teksten ikke er altfor skjemt av katastrofedrømmer og politiske pekefingre: «Når kjærligheten til ‘naturen’ blir større enn kjærligheten til andre mennesker, truer økoterrorismen, men mot slutten feies heldigvis tvilen til side: ‘Det er jentene han lever på, ingenting annet.’ Og på dette tidspunktet har fortellingen sannsynliggjort påstanden, med god margin», skriver Ellefsen. Det han først og fremst har fått ut av Lirhus’ roman, er at man kan lære mye om «kjærligheten til barna sine.»

Dette er en sympatisk anmeldelse som trekker ut et sympatisk ekstrakt fra Liten kokebok. For hva er vel viktigere og vakrere på denne kloden enn at foreldre er glad i sine barn? Grunnlaget for barns senere humane engasjement legges jo også der: i den første tilknytningen.

Likevel er det noe som protesterer i meg i møte med disse formuleringene, både Ellefsens og Lirhus’. For det første: Hvorfor har man denne hangen til å omtale barn i eieform («barna sine», «jenta mi», osv.). Man eier ikke barn, like lite som man eier naturen. Alt er til låns. Verken barn eller natur kan kontrolleres slik man kontrollerer en kjøkkenhage (der har for så vidt Ellefsen et poeng: Naturen skal man ha respekt for). For det andre: Er det ikke nettopp for barnas – de unge menneskenes – skyld man bør finne ut av det med naturen? Er ikke motsetningen mellom naturkjærlighet og menneskekjærlighet en skinnmotsetning, med tanke på at det er mennesker som drives på flukt av flom og tørke, og at det er mennesker som blir syke av luftforurensning, støy, stråling, hormonhermere og andre miljøgifter? Jo, den økologiske ubalansen rammer planter og dyr, men mennesket er selv del av den uutgrunnelige naturen som vi forstår så lite av.

Derfor: Er nå egentlig Lirhus på «intellektuelt villspor», som Ellefsen formulerer det, når det i Liten kokebok antydes en sammenheng mellom tilknytningen til natur og tilknytningen til barn? Jeg ville vel heller mene at disse kjærlighetsformene er to sider av samme sak.

Men minst like viktig: Når vi snakker om samme sak, må vi kunne forholde oss til langt større enheter enn kjernefamilien. Hvordan vise ømhet for alle barn – også de som ikke er «sine»? Det er det som er utfordringen. Det er det det økologiske engasjementet handler om til syvende og sist.

 

Økokritikk på pensum

Denne helgen har både Morgenbladet og Klassekampen klimalitteratur på dagsorden. Tidligere i uken ble også pensumlisten for høstens motivkurs i nordisk Sommerfugledalenlitteratur offentliggjort på nettsidene ved Universitetet i Oslo.

Kommende semester skal vi fordype oss i tekster som problematiserer menneskets rovdrift på naturen, og drøfte ulike litterære fremstillinger av natur som slår tilbake mot det menneskelige hybris. Stor oppfinnsomhet og et mangfold av sjangrer og litterære strategier tas i bruk når klodens fremtid står på spill.

Primærtekster blir:

  • Knut Hamsun: Markens grøde (roman, 1917)mengele_zoo_hoy
  • Gert Nygårdshaug: Mengele Zoo (roman, 1989)
  • Inger Christensen: Sommerfugledalen, et requiem (lyrikk, 1991)
  • Kerstin Ekman: Händelser vid vatten (roman, 1993)
  • Øyvind Rimbereid: Jimmen (lyrikk, 2011)
  • Agnar Lirhus & Rune Markhus: Hva var det hun sa? (lyrisk billedbok, 2014)
  • Espen Stueland: 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk (sakprosa, 2016)

Undervisningen i kurset «Økokritikk i nordisk litteratur» (NOR2360) starter mandag 29. august. Jeg ser frem til mange gode diskusjoner med studentene.

Markens grødeJimmenhva var det hun sa lirhushandelser-vid-vattenStueland cover 2016

Behovet for et jordnært språk

Heinsen om Stueland i Vinduet 2016 (2)

Vinduet 2/2016, s. 46

Det er underlig at kritikere stadig finner det maktpåliggende å harselere over Espen Stuelands økopoetiske engasjement slik det bl.a. kommer til uttrykk i 700-årsflommen. I siste nummer av Vinduet gjør filosof Hein Berdinesen sitt beste for å slukke Stuelands begeistring for Adam Dickinsons gripende søppeldikt (i bokstavelig forstand) «Hail». Berdinesen tåler ikke belæring, og berøres slett ikke av diktet (det er i alle fall det han hevder, selv om irritasjonen i artikkelen kan tyde på noe annet).

Utsnitt av Heinesen mot Stueland (2)

Vinduet 2/2016, s. 50

Mangelen på kontakt mellom Berdinesen og Dickinsons dikt blir for ham et bevis på at økopoesi generelt mangler gjennomslagskraft, et tegn på at økopoesi er like akademisk innadvendt som dypøkologien i 1960- og 70-årene var det. Berdinesen kan ikke forstå annet enn at Stueland kun når frem til økokritikere på litteraturinstituttene i de store byene med sitt budskap. Det høres ille ut.

Men sannsynligvis tar Berdinesen feil, for Arne Næss og de dypøkologiske filosofene for femti år siden opererte under helt andre forhold enn Stueland og hans antatte målgruppe gjør i dag. Økokritikere ved dagens litteraturinstitutter kan håpe på større gjennomslagskraft, blant annet fordi:

  1. Den globale mediedekningen av hyppige naturkatastrofer og en relativt utbredt kunnskap om menneskeskapte klimaendringer har gjort store deler av (særlig den yngre) befolkningen mer følsom overfor de økologiske utfordringer vi står overfor i dag.
  2. I den grad det er noe pubertalt ved diktet «Hail», slik Berdinesen hevder, skulle det tale for økopoesiens gjennomslagskraft, ikke imot den. Det er mye som tyder på at Berdinesen undervurderer det affektive og banale språkets performative kraft, dvs. at nettopp det uperfekte språket inspirerer andre til deltakelse og handling.
  3. De forhatte økokritikerne ved litteraturinstituttene er involvert i utdannelsen av morgendagens lærere. Det vil si at ringvirkningene av å holde et økokritisk fordypningsseminar i f.eks. engelsk eller nordisk litteratur vil kunne være betydelige. Om man lykkes i å engasjere lektorstudenter, som i sin tur lykkes i å engasjere sine elever (inkludert kommende økonomer, oljeingeniører og moralfilosofer), er det ikke sikkert regnestykket blir så galt.

Det er mulig Berdinesen har rett i at økonomer må overbevises med økonomiske argumenter, men også sosialøkonomer og konsekvensetikere trenger å utvikle et mer jordnært språk. Ingen berøres av abstraksjoner.

På vei til Blindern

Jeg har fått jobb på Blindern, og jeg har skaffet meg blogg. I påvente av tilgjengelig bolig i hovedstaden pendler jeg til byen fra familiegården øst for Jessheim. Nå i mai er det mye bra å hvile øynene på. Det grønne skiftet er lett å like.

Hvitveis i skogen 12mai2016

Gjennom skogen, på vei til buss og tog

Jessheim stasjon mai 2016

Med sydgående tog fra Jessheim stasjon

Bjørkesprett på Blindern 13mai2016

Fra Blindern T-banestasjon på vei til det vidunderlige biblioteket