«Reorienting thinking for the Anthropocene may be a more profound problem than we like to admit«, heter det i invitasjonen til McKenzie Warks gjesteforelesning i Litteraturhuset 31. august. Det er Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) ved Universitetet i Oslo som er vertskap for forelesningen der den australsk-fødte forskeren med base i New York (New School of Social Research) vil hente fram fra arkivene tidlige 1900-tallstekster om klimaendringer skrevet av økonomen og filosofen Alexander Bogdanov.

Begrunnelsen lyder fornuftig nok: «Since the problems the Anthropocene presents such as climate change and ocean acidification are pressing, there is not time to embark on a long research program. However it may be of some use to take a step back into the archive, to find useful intellectual resources, in order to take two steps forward».

Ja, problemene er presserende, og det kan ofte være god lærdom å hente i fortiden (hvorfor finne opp hjulet på nytt, lissom). Jeg stusser likevel over at det tilsynelatende er uproblematisk å fly en forsker ens ærend over Atlanterhavet for å fortelle oss noe han allerede har skrevet i en bok dersom det er slik at klimaproblemet er så akutt at vi ikke har noen tid å miste. Dette får jeg ikke til å henge i hop.

Hvor miljøvennlig er Miljøhumaniora?

Invitasjonen til forelesningen har professor Ina Blom ved IFIKK som avsender. Hun er også oppført som en av kontaktpersonene for den tverrfaglige satsingen Oslo Miljøhumaniora – «et nytt og voksende fagfelt som bringer humanistisk forskning inn i studiet av miljø og klima». Men også her kan det se ut som om «klimautfordringene» er kun av teoretisk interesse. På listen over gode spørsmål er det særlig ett som glimrer med sitt fravær:

«Hvordan kan vi innrette vår forskningsaktivitet slik at den ikke er til skade for miljøet?»

Oslo Miljøhumaniora bør tenke nytt omkring internasjonalisering for ikke å miste troverdighet i miljøforskningen. Internasjonaliseringsdebatten må gjenopptas i et bærekraftperspektiv.

Tør vi ta denne debatten? Eller er det slik at reorientering «may be a more profound problem than we like to admit»?

---

P.S. 28. august: En annen som ikke ser konflikten mellom liv og lære, er Erik Solheim, lederen for FNs miljøprogram. I dagens Klassekampen leverer Arne Johan Vetlesen en «spot on» analyse av «klimaflygelederens» dobbeltmoral.

Denne uken fulgte jeg og storfamilien mormor til graven. Dagen før kvinnedagen toget et enormt kirkeklokkeklingende følge ut av Furuset kirke akkompagnert av New Orleans-inspirerte salmerytmer. Endelig hadde Rakel Karoline Lauten (1929-2018) fått reise hjem, som hun selv ville ha sagt det. Døden var en befrielse, begravelsen en fest – helt etter hennes eget ønske.

Mormor var et menneske fullt av paradokser: på den ene siden sosial og reiselysten, på den andre siden tradisjonsbunden konservativ; på den ene siden himmellengtende og inderlig religiøs, på den andre siden praktisk og jordnær – i helt bokstavelig forstand.

Mormor hadde grønne fingre. Hun var da også datter av en gartner. Da hennes egne barn (sju totalt) ble store nok, startet hun blomsterbutikk i Nordkisa. På det tidspunktet var jeg selv bare spedbarnet, men jeg fikk privilegiet å være med på det blomstrende eventyret helt fra starten av.

Nordkisa Blomsterhandel ble min barnehage ved inngangen til 1970-tallet. Da jeg ble født, hadde mamma Elna ett år igjen av sykepleieutdannelsen, og uten penger og uten fødselspermisjonsordninger var det ikke mange valgmuligheter. Jeg erindrer lite eller ingenting fra året 1971-72, men fra senere i 1970-årene husker jeg at mormors hage, med rumpetrolldam mellom steinknausene, var et favorittlekested.

Som fjortenåring valgte jeg arbeidsuke i et gartneri, og da mine foreldre begynte å dyrke jordbær midt på 1990-tallet, var det mormor som lærte oss hvordan vi skulle lage nye jordbærplanter av utløperne av de gamle.

Det er noe herlig oppmuntrende å se planter bli til av nærmest ingenting. Det er vel derfor bønder holder ut i yrket sitt til tross for tøffe økonomiske kår, og det er vel derfor hagearbeid har en så terapeutisk virkning på mange av oss. Det grønne inspirerer.

Bare få dager før mormor døde, samlet hun frø til 2018-sesongen, i tilfelle hun skulle oppleve enda en vår. Slik var hun alltid forberedt, til tross for at hun de siste årene lengtet intenst etter å få «reise hjem» og slippe den uutholdelige smerten i ledd og skjelett, knokler som allerede var i ferd med å smuldre opp. Hun så alltid framover fordi hun visste at hun var del av noe større.

«Om jeg visste at verden gikk under imorgen, ville jeg likevel gått ut i min hage for å plante et epletre i dag», skal Martin Luther ha sagt.

Det er mye destruktivt å engste seg for. Likevel planter vi, på tross av alt som bryter ned. Halldis Moren Vesaas skrev i etterkrigssamlingen Treet (1947):

No plantar kvinna i verda eit tre.

På kne liksom ein som bed

ligg ho blant restene etter dei mange

som stormen har brote ned.

På ny må ho prøve, om ein gang eitt

får vekse seg stort i fred.

(…)

Ho set dei utspilte hender mot molda

som ville ho tvinge til ro

den trugande dirring. Å jord, ver still,

ver still, så mitt tre får gro!

 

Ja, vi planter trær. Vi setter jordbærstiklinger. Takk, mormor, for alt du lærte oss.

 

En av sommerens heteste avisføljetonger handler om internasjonaliseringen av akademia. Har utviklingen gått for langt, spør Klassekampen. Er forskeres begjær etter å stå først i den globale forskningsfronten så sterkt at det går ut over tilstedeværelsen i det norske samfunnet som betaler lønningene våre?

Historieprofessor John Peter Collett og statsviterne Øyvind Østerud og Dag Einar Thorsen er blant dem som frykter at universitetene kan bli bortvendte eliteinstitusjoner dersom andelen utenlandske forskere fortsetter å stige, mens økonomiprofessor Kalle Moene og jussprofessor Mads Andenæs tvert imot ønsker seg enda mer utveksling: «Det er nettopp gjennom en internasjonalisering av akademia at vi blir i stand til å oppfylle vårt samfunnsoppdrag», sier Andenæs til Klassekampen 13. juli.

Det siste høres fornuftig ut med tanke på hvordan verden nå henger sammen.

I dag tar jeg fatt i mitt nye verv som forskningsleder ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) ved Universitetet i Oslo. Jeg har derfor merket meg at flere nordister med tilknytning til nettopp ILN har kommet med viktige innspill i sommerens internasjonaliseringsdebatt:

Vigdis Ystad tilhører gruppen bekymrede. Hun frykter at Ibsen-forskningen vil svekkes av forskere som ikke lenger leser den store dramatikerens verk på originalspråket. Lill-Ann Körber, derimot, er mer redd for dobbeltmoralen som ligger under antakelsen om at internasjonale kolleger ikke kan ha kompetanse på norske forhold, samtidig som norske forskere med stor frimodighet uttaler seg om forhold i resten av verden (Klassekampen 6. juli, se under). Også Giuliano D’Amico er kritisk til hvordan særlig Østerud opererer med et premiss om at utenlandske forskere ikke har kjennskap til norsk språk og kultur, og at statsviteren dermed skaper en kunstig konflikt mellom nordmenn og utlendinger. D’Amico får senere støtte fra både kunnskapsministeren og avtroppende rektor Ottersen: Det må være jobbsøkernes kvalifikasjoner som veier tyngst ved ansettelser, ikke hvilket land de kommer fra.

I de hittil 17 månedene jeg har vært ansatt ved Universitetet i Oslo, har jeg hatt gleden av å jobbe meg inn i et forsknings- og undervisningsmiljø med en mer internasjonal profil enn det jeg opplevde ved NTNU. Nordiskmiljøet i Trondheim har riktignok langt færre ansatte; sammenlikningen blir derfor dypt urettferdig (sant å si er det utrolig hvor mye vi fikk ut av de små ressursene der oppe), men like fullt: Her i Oslo studerer nordister litteratur fra flere nordiske land enn Norge, og her rekrutteres forskere fra USA, Italia, Tyskland, Øst-Europa og Asia.

Da jeg kom hit i fjor, så jeg umiddelbart at et internasjonalt kollegium er bra for arbeidsmoralen. Der jobbene ikke tas for gitt, jobbes det hardt. Et lingvistisk sammensatt miljø bidrar dessuten til intellektuell skjerping fordi presisjonsnivået heves når vi må formulere forskningsinnsikter på flere språk samtidig; resonnementene må holde vann på både norsk og engelsk, eventuelt også polsk og tysk. Gjør de ikke det, har vi tenkt for dårlig. Innenfor mitt fagfelt – nordisk litteratur – kommer internasjonaliseringen også til uttrykk ved at det i stor utstrekning forskes på temaer som kosmopolitisme, rasisme og postkoloniale problemstillinger.

Jeg vil derfor hevde at min verden er blitt større etter at jeg kom til Oslo. En slik følelse av globalt utsyn kan kanskje også brukes som mål på hvordan universitetene lykkes med sine internasjonaliseringsambisjoner.

Er alt såre vel, da?

Nei, her er det atskillig mer å gå på når det gjelder kulturutveksling.

Det er særlig ett forhold som har frustrert meg etter at jeg kom hit: mangelen på faglig diskusjonskultur. Jeg er kritikkforsker og vet å verdsette et engasjert opplyst ordskifte; både i Bergen og i Trondheim (som jeg kjenner best) har fagdebatt vært en viktig del av instituttkulturen. Men her ved ILN synes man å unngå åpne diskusjoner. Kanskje vanker jeg i feil miljøer, har vært her for kort tid til å oppdage de rette foraene, men jeg fornemmer at det sitter en redsel i veggene i Henrik Wergelands hus på Blindern, en mistroiskhet som jeg ennå ikke kjenner den fulle årsaken til. Kan engstelsen være et symptom på en tidligere traumatisk fusjonsprosess? Er det frykten for å bli spist opp i det store systemet som fører til at mange hegner om inngruppen i stedet for å lufte fagspørsmål i mer heterogene fora?

Siden jeg omkring årtusenskiftet arbeidet med doktoravhandlingen om Gunvor Hofmos lyrikk, har jeg ca. annethvert år deltatt ved (og til dels arrangert) metrikkonferanser rundt omkring i Norden. Ved disse arrangementene møtes lingvister, fonetikere, litteraturvitere, psykologer, musikere m.m. for å utforske poesiens form fra sine respektive teoretiske og metodiske ståsteder. Her har vi blitt eksponert for hverandres forskningsparadigmer og stammespråk. Her har poeten og hjerneforskeren ropt høyt til hverandre fordi de er dypt uenige om hva et dikts rytme grunnleggende sett er. Litteraturviteren har vridd seg i benkeradene når generativisten går for hardhendt fram i sin strukturalisme, mens sistnevnte har lyttet vantro når litteraten har lagt ut sin fortolkning på det mest impresjonistiske vis. Kan dette være vitenskap, tenker kanskje generativisten? Men så går han tilbake til kontoret sitt etter konferansen og forandrer litt på kartet likevel for å få det til å passe bedre med terrenget.

I mitt liv som lyrikkforsker har jeg ofte vært vitne til slike heftige kulturmøter. De gir god anledning til vitenskapsteoretiske refleksjoner, som her etter den 11. nordiske metrikkonferansen (Greinir skáldskapar) ved Reykholt på Island i juni 2008:

Som påtroppende forskningsleder ved ILN er jeg glad for at jeg har denne erfaringen fra det internasjonale forskernettverket Nordic Society for Metrical Studies. Jeg har noe innsikt i hvordan fonetikere og norrønfilologer arbeider, og jeg har sett at vi har godt av å utfordre hverandre metodisk og teoretisk, på tvers av fagdisipliner.

Spørsmålet om kulturutveksling i akademia er med andre ord mye mer omfattende enn spørsmålet om hvor mange tyskere, italienere, svensker og amerikanere vi vil ansette ved instituttet. Det handler også om å legge bedre til rette for kunnskapsutveksling mellom fagfeltene internt slik at vi blir flinkere til å løfte fagdiskusjonene opp på et mer prinsipielt nivå. Da kan vi bli virkelig gode. Og det beste av alt: Det er ikke nødvendig å reise langt med fly for å få det til.  Noen ganger er det tilstrekkelig å gå ned trappen til neste etasje for å få et nytt syn på tingene.

I den nylig framlagte Evaluation of the Humanities in Norway kommer fagmiljøene ved ILN i Oslo svært godt ut av det. Både MultiLing (Senter for fremragende forskning) og forskergruppen i nordisk litteratur får toppkarakterer av henholdsvis panel 2 og panel 3. Likevel blir det påpekt at det er enda mer å hente i «working together on specific topics», blant annet i form av samskriving. For å få til det, kan det være nyttig å betrakte seg selv med antropologens blikk.

I akademia ser vi mange typer kulturmøter fordi vi kommer fra ulike land, tilhører forskjellige generasjoner, har ulik sosioøkonomisk bakgrunn, politisk ståsted, livssyn, etc. Dermed har vi også forskjellige teoretiske preferanser. Min frustrasjon over manglende diskusjonskultur ved ILN handler nok om at denne kulturelle erfaringsrikdommen ikke er godt nok utnyttet i seminarrommene (slik jeg opplever det). Man later som at motsetninger ikke finnes, i stedet for å bruke dem aktivt til å spille hverandre gode.

Jeg er naturligvis klar over at kulturforskjeller også omfatter ulik toleranse for kritikk og debatt. Det er ikke alle som lives opp og blir inspirert av en høylytt diskusjon. Effekten uteblir dersom det ikke finnes et grunnleggende nivå av respekt og tillit. Derfor må denne tilliten på plass først. Det må skapes en forståelse av at konstruktiv kritikk inngår i en gaveøkonomi, i en dynamikk der motforestillinger virvles opp for at vi alle skal bli bedre.

Sett i et internasjonaliseringsperspektiv er det kanskje på tide å revitalisere den kontinentale kritiske teorien som virket så bevisstgjørende i humaniora og samfunnsfagene for 40-50 år tilbake. Da kan vi slå to fluer i ett smekk: bygge opp en bedre diskusjonskultur her hjemme og samtidig holde vinduet åpent mot verden. For, som Anja Sletteland antydet i en kommentar i Klassekampen 27. juli (se under), det hjelper lite å internasjonalisere hvis det fører til teoretisk ensretting.

Men ILN har, med sitt Senter for Ibsen-studier, ikke minst, alle mulige forutsetninger for å lykkes også i så henseende, i det å bevare en kontinental kritisk-filologisk tradisjon i tillegg til den mer pragmatiske angloamerikanske akademiske tenkemåten som de siste årene har gjort seg gjeldende.

Ansatte med et annet fødeland enn Norge skal i alle fall slippe å føle seg mistenkeliggjort ved norske universiteter. Vi må bare bli flinkere til å skape gode diskusjonsrom slik at de verdifulle perspektivene ikke forsvinner ut i ingenting.

Mulighetene er mange.

Jeg kjenner meg uhyre privilegert som får være forskningsleder ved det mangfoldige ILN de kommende tre og et halvt årene. Lederteamet består forøvrig av den polske (svensktalende) instituttleder Piotr Garbacz og den estiske (norsktalende) undervisningsleder Annely Tomson.

Dette blir en fest!

——————————————————————————————————-

Denne sommeren ferierer jeg i Oslo, denne forunderlige by der jeg har bodd knapt et år. Her smyger jeg rundt blant japanere og svensker, og måper begeistret over det jeg ser.

Det beste med å være turist i egen by, er at severdighetene er innen rekkevidde også når ferien er over. Her har jeg dessuten en egen balkong der jeg kan trekke meg tilbake med en bok når kakofonien i gatene og museene blir for sterk.

Tidligere i sommer skrev Klassekampen om folk som ikke ønsker å legge ut på lange reiser, og minnet om hvordan finanskrisen i 2008 skapte nye ord for det å feriere hjemme. «Staycation» ble den engelske termen for hjemmeferie. Svenskene snakker om «hemester» (hemma + semester). Hva sier vi på norsk? «Hjemmeferie» høres ikke like sprekt ut. Er «nærferie» et bedre ord?

Uansett: Folk ferierer ikke hjemme bare (eller først og fremst) på grunn av dårlig økonomi, slik vi ofte kan få inntrykk av i debattene om barnefattigdom. Kari Bøge, som blir intervjuet av Torbjørn Tumyr Nilsen i Klassekampen 30. juni, har innsett at for henne er hjemmeferie det som faktisk virker mest avstressende. Dessuten finnes det gode økologiske grunner til å avstå fra lange forurensende flyreiser. Hun er blitt «mer bevisst ressursbruken som går med til all reisingen».

Ubehaget ved feriekonsumkulturen er også tema i siste nummer av magasinet Kloka hem,«en tidning för ett klokare, ekologiskt, hållbart och roligare boende». Der oppfordres leserne til å utforske de mange åpne hyttene som finnes i de svenske skogene. Ja, hvorfor skal man egentlig forlate de nordiske landene nå i sommermånedene når naturen viser seg fra sin aller beste side?

Vi som er på nærferie her i Oslo kommer langt med et årskort hos Ruter. Det virker like godt til lands som til vanns.

Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo kan fortelle deg mer om kulturlandskapet på Hovedøya.

Litteraturtidsskriftet Bøygen utga nylig et påskegult nummer om dyr i litteraturen. Der har jeg selv bidratt med en økokritisk nylesning av Tarjei Vesaas’ Fuglane fra 1957. Denne fantastiske romanen kan altså feire et staselig sekstiårsjubileum i år.

Er historien om Mattis og rugda en symbolmettet roman om dikteren som outsider? Slik har den blitt lest tidligere. Men i Bøygen nr. 1/2017 foreslår jeg en annen tilnærming:

«Jeg tror det er mulig å lese historien om Mattis enda mer konkret enn det som er gjort til nå. Hvorfor ikke ta symbolismekritikken helt ut og lese Fuglane som et fysisk møte mellom mann og fugl, som et eksempel på hvordan et menneske «leser» naturen rundt seg? For hva vil det egentlig si at Mattis begynner å kommunisere på «fuglespråk»?

[…]

Er det ikke da slik at det beskrevne fellesskapet mellom fuglen og den autistiske mannen i Vesaas’ roman snur om på tilvante forestillinger om hva det egentlig vil si å være tilstede i verden? Temple Grandin har stusset over noe liknende:

I always find it kind of funny that normal people are always saying autistic children «live in their own world.» When you work with animals for a while you start to realize you can say the same thing about normal people. There’s a great big, beautiful world out there that a lot of normal folks are just barely taking in. It’s like dogs hearing a whole register of sound we can’t. Autistic people and animals are seeing a whole register of the visual world normal people can’t, or don’t. [Animals in Translation, 2006, s. 4]

Normale menneskers persepsjonssystem er konstruert for å se det de er vant til å se. Detaljer sorteres bort som støy. Derfor overser man ting man burde ha sett. Men Mattis overser ikke. Han observerer at søsteren har fått grått hår, at lynet har slått ned i ospetrærne, og ikke minst at rugdene har lagt spillflukten sin over huset hans. Med tanke på at trekkfugler er navigasjonsgenier, som Grandin uttrykker det, er det ikke til å undres over at Mattis opplever det som en stor ære at rugda har utvalgt nettopp ham til sin venn.

[…]

Fuglane er ganske riktig et gripende portrett av en outsider, slik mange lesere har framhevet tidligere. Men romanen handler også om mennesket som natur, og dermed som normalitet. I denne erkjennelsen ligger det en trøst, både for Mattis og for leseren.»

 

Statsministeren forsøker å lese naturen (Klassekampen 8. april 2017).